Det er mange meninger om hvordan aussien er som lydighetshund. Og da tenker jeg som konkurranse hund. Har dessverre hørt mange ganger at rasen ikke egner seg til lydighet. Det er jeg helt uenig i, men selvsagt er det variasjoner her som med det meste med rasen.
Heldigvis er de fleste helt ok å trene lydighet med. Mange er helt suverene. Noen er dessverre avlet helt vekk i fra de nødvendige egenskapen, mangler endel konsentrasjon, førerinteresse, har alt for mye stress osv osv. Men de aller fleste fungerer supert enten på hobby, eller elitenivå.
Så har du de som har alt det som skal til, men som trenes på en slik måte at ting uansett ikke fungerer. Og det er de jeg har lyst til å skrive litt om- Jeg blir frustrert og lei meg når jeg hører om hvordan endel hunder oppfører seg på konkurranse, og ikke minst hvordan eierene oppfører seg.
En lydighets dommer sa til meg engang at han gledet seg til noen fant “nøkkelen” til hvordan man trener Aussien for å få den til å gjøre det bra i lp konkurranser- jeg har sett noen som har funnet den, men sett/hørt enda flere som IKKE har funnet den…
Alt det jeg skriver her er min mening, min erfaring og mine opplevelser. Mange er sikkert uenig og mener jeg bare prater tull, og det skal de få lov til å mene. Men jeg vet hva som fungerer for meg og mine- og jeg er absolutt ingen super trener… Man trenger heller ikke være det for å ha det gøy.
Aussien er en spesiell rase (selv om noen så gjerne vil påstå noe annet), og noen ganger finner de på de rareste ting. De er ikke like “straight forward” som Border Collien ofte er (heldivis-hihi) Humor er et must iallefall 😉
Men min erfaring med rasen- har jo trent med så mange som 5 forskjellige individ, er at selv om de var/er ulike, så var/er det også mye likt. Og felles for de alle er at de ikke fungerer bra med harde metoder –“ Nei, fy, æsj og uff” metoden, som jeg kaller det.
Det er utrolig hvor mange som tvilholder på de avleggse metodene fra 80/90 tallet, og mener at vil ikke bikkja så SKAL den. Og dette er noe jeg har erfart ikke fungerer på aussien. Den vil da rett å slett slutte å virke. Jeg vil påstå at dette kommer av hundens intelligens blandet med en god posjon stolthet. (jada litt menneskeliggjøre her) “Hvorfor skal jeg jobbe for deg når du oppfører deg slik? Jeg trodde vi var et team?”
Du får da en hund som mister all glede i øvelsene og hunden blir redd for å fortsette i tilfelle den gjør feil… Hørest dette kjent ut?
En annen ting er at aussien er eksperter til å lese eiers kroppspråk. En nervøs eier som ikke har trent på konkurranse settingen vil gi så mye usynlige (for oss) signaler til hunden at den forsøker å hjelpe eier ved å dempe.
Men først og fremst vil jeg disse hersens “nei, fy, æsj og uff” metodene til livs. Lydighet skal være GØY- for begge parter !! Det er vel derfor vi driver med det- er det ikke? Så hva er da så gøy med å rope NEI til bikkja, evnt gripe fatt i nakkeskinnet og brøle “dritt bikkje”??? hva med å heller bare overse at hunden gikk utenom hinderet, og forsøke igjen? Du unngår da at hunden slår seg av- eller blir redd for å forsøke igjen. Hvis hunden gjør feil, er det fordi du ikke har lært den øvelsen godt nok, ikke hunden som gjør feil med vilje…
Og hva med å bytte ut den kjedelige godbiten med en skikkelig leke økt. Eller begge deler? La aussien være litt gal i leken- det er jo det de er- smågale Hihi Selvsagt kun om du har kontroll på dyret slik at DU klarer å avslutte leken! Men mest av alt HA DET GØY MED HUNDEN uansett belønning.
Jeg har hatt noen individer som var veldig fører myke, og det førte til at jeg ikke kunne tenke på å bli sur engang, for da ville ikke voffen mer. Det er vel takket være disse hundene jeg har lært at man kommer veldig langt uten å rope NEI i hytt og pine. Aussien er så intelligent at den forstår fort at ting ikke er korrekt når belønningen/rosen uteblir. Den trenger ikke blir korrigert – Jeg liker virkelig ikke det ordet der !! Mye mulig andre har litt andre assosiasjoner til ordet en det jeg har, men det er ett kaldt og utrivelig ord synes jeg. Hvorfor ikke bare avbryte, og forsøke igjen? Du oppnår det samme, men mest sansynlig har du fortsatt en hund som ikke vil nøle med å forsøke igjen. Og bare for å ha sagt det- man trenger ikke trene med klikker for å klare dette 😉
Jeg får helt bakoversveis når jeg sitter ringside ved lydigheten, og man ser hunder som mer eller mindre krype bortover gressmatten, alt går i sirups fart, og det lyser usikkerhet av hunden- Hva er gøy med dette? Hvorfor gidder eier i det heletatt å drive med dette??
Og når man overhører andre utenfor ringen forklare kommende lydighets folk at når hunden ikke gjør som den skal i ringen,, så er det veldig viktig at man avslutter konkurransen når hunden er «ulydig», slik at man kan gå på utsiden å “ta hunden” (hva gjør man egentlig da? Kjefter og smeller- eller rister man hunden bak et hjørne?)
Hvorfor ikke snu alt på hodet og avslutte konkurransen idet hunden gjør en suveren øvelse- og gå utenfor ringen for å belønne hunden ??? Hva tror du at man vinner mest på i lengden??
Nå finnes jo selvsagt de hundene som ikke er følsomme for eier i det heletatt, som ikke ser ut til å bry seg om de får litt kjeft eller bank i ny og ne, og som gjør det bra på banen uansett- men kanskje de hadde blitt enda bedre uten?
Jeg er ingen suveren hundetrener, ikke har jeg masse erfaring eller hunder i elite. Men jeg tar meg den frihet å mene litt alikevell. Om bare en eneste person som leser dette, tenker litt ekstra over hva de gjør på neste hundetrening, så er jeg fornøyd 🙂
Hundetrening skal være gøy. Det er vi som bestemmer at hunden skal gjøre våre sirkus øvelser – for det er jo det lp øvelser egentlig er. Og da burde vi iallefall sørge for at hunden også synes det er gøy. Tørr å slipp dere løs, vær litt barnslige, lek med hunden- lek med øvelsene og kos der opp igjennom klassene, og ikke ta det så høytidlig 😀
LP ER GØY DERE !!!